INSTRUMENTMAKERNE

Thomas Rasmussen Fosnæs, født på Fosnes 29. november i 1813, foreldrene var Rasmus Thomasen Stavrum og kona Beret, datter av lensmann Peder Eriksen Voldseth i Verran. Thomas var den nest eldste av 11 barn. Han tok navn etter gården han var født på og gifta seg den 29/7 1847 med Maren Marta Olsdatter født 1822, hun var datter av Ole Anfindsen Opdahl på Utvik.

Thomas hadde to brødre og ei søster som også spilte fiolin. Per som var eldst, flyttet til Verran på Gjetås. Han ville ikke ha gården etter foreldrene. Ernst Martinus ble i Utvika/ Yttervika og spilte en del med Thomas selv om de bodde noe fra hverandre. Søsteren Batseba Elisabeth spilte også fiolin, men døde i ung alder.

Thomas viser seg som en samfunnsengasjert mann, og skrev sammen med flere fra Beitstad et brev til kongen om frikjennelse av Benjamin Olsen Benum (eller Sprauten) som under ei "drekkarkul" hadde slått far sin. Mora sørget for at han ble anmeldt for dette, og straffa Benjamin fikk var vel mye hardere enn den både mora og de andre hadde tenkt seg ved at han ble dømt "at miste sin Hals" og å betale sakskostnadene. Han anket dommen og fikk den til slutt benådet til livsvarig festningsarbeid. Benjamin ble ført fra lensmannsarresten til "Slaveriet" i Trondheim. Tjue av Beitstads beste menn, Thomas Fosnæs inkludert, skrev brev til kongen om at Benjamin måtte bli satt fri. Benjamin Olsen Benum ble så benådet ved kgl. Res. 15/3 1841. Årsaken til at de kunne gi han fri, var at foreldrene ikke var uten skyld i det som hadde hendt og at han hadde fått "en slet oppdragelse". En annen sambygding, Paul Landsem som også etter hvert skulle bli positivmaker signerte også brevet til Kongen. Paul Landsem og Thomas Fosnæs kjente derfor til hverandre, så kanskje positivbyggingen i Malm var påvirket av Thomas, noe som gjorde spillene fra Beitstad nærmere Steinkjerpositivene enn tidligere kjent.

Samfunnsengasjementet til Thomas var betydelig, og vi finner hans navn i flere sammenhenger. "Storsivert", Sivert Arntsen Klæth født på Steinkjer, bodde en tid på Jåddåren i Beitstad og var kjent for å låne ut penger. Han drev en hardhendt og hensynsløs utnytting av folks pengemangel. Dette førte til at Sivert fikk hele bygda mot seg. Det ble på grunn av dette avholdt et ekstrating på Østvik med forhør av Sivert, og avhøring av mange vitner. Sorenskriver Nannestad dikterte til protokollen alle klagerne. Blant disse er også Thomas Fosnæs.

I 1848 får Thomas Rasmussen Fosnæs festekontrakt på et jordstykke av Nedre Sjefte, samtidig med at Thomas med familien flytter til Sneppen på Sørsia i Steinkjer i egen gård som Strandsittere.

Sneppen på Steinkjer etter 1905.

Der etablerte Thomas seg som urmaker og instrumentmaker, kunster som var sjøllært. Han hadde allerede syslet med å lage instrumenter i noen år før han flyttet fra Beitstad til Steinkjer. Instrumentene Thomas laget var først og fremst positiv som da begynte å bli etterspurt. I tillegg til å slå slåttene på de positiver han laget selv, slo han slåtter på sylindrene til positiver som andre laget og som ikke kunne den vanskelige kunsten å slå inn slåttene på rullene. Thomas var etter etterkommernes fortellinger en perfeksjonist, noe som var synlig i musikken og de instrumentene han laget.

På Steinkjer ble Thomas tilsynsmann med engasjement i kommunens økonomi, noe et skriv som kom til formannskapet den 23. februar 1859 fra Thomas Fosnæs, Petter Andersen og Johan Riis viser. Der "de ser saa fri at forespørge om der på nogen maade kunde bevilges noget til forbud mot indflytting av elendige og arme folk". Som tilsynsmenn hadde de foretatt en del undersøkelser og funnet at flere slike familier var flyttet inn i de senere årene, og mente også at dette ville tilta i tiden framover. "Dette kan med tiden blive stedet til den tyngste byrde" som de uttrykte det.

Etter at han flytta til Steinkjer fortsatte han å være den mest etterspurte spellemannen til bryllup og andre festlige samvær, både i Beitstad og på Innherred ellers. Folk snakket mye om spillingen til Thomas Fosnæs, selv etter at han hadde etablert seg som kjent positivmaker. Et av de siste positivene han laget er på Hammer i Beitstad, det har årstallet 1870, samme år som han døde.

Hans datter Karen Dorthea Fosnæs født 1867, ble konfirmert i Vår Frues kirke i 1881, med bostedsadresse Fjordgt. 29 i Trondheim men fødested Steinkjær. Denne registreringen må være gjort etter at faren er død, da det er opplyst at enken flyttet til Trondheim med 6 barn.

Sønnen Adolf Bertinus, født 1854 ble en kjent orgelbygger. Han leverte 61 kirkeorgler. Blant annet til Stiklestad og Kvam kirke. Den første innføringa i orgelbyggerteknikken fikk han trolig med å hjelpe faren sin å bygge positiv.

De husene som sto på Sneppen i Strandgaten i 1882, er i Kristian Kristiansens gate idag. Den eiendommen hvor Fosnæs var strandsitter er Strandgaten 67, som idag har adresse Kristian Kristiansens gate 6.

Strandgaten 67, er det huset som er malt brunrødt omtrent midt på bildet ovenfor. Bildet er tatt i 1964, så området rundt er forandret en del på grunn av to bybranner og oppfyllingen av sjøområdet på Steinkjer. Huset står enda idag, og har overlevd både bybrannen i 1900 og bybrannen i 1940.

Les mindre

Kristian Taraldsen født 1. februar 1839 er sønn av Tarald Olsen på plassen Smistad. Han har en yngre bror, Tørris Taraldsen født 1848. Smistad ligger som den første plassen til høyre etter avkjørsel opp til dagens Fergeland, Plassen heter idag Fagereng og har adresse Fergeland 19. Kristian Taraldsen skriver etterhvert sitt navn Christian Tharaldsen. Han giftet seg i 1866 med Bergitte Schei født 15. februar 1839, to år etter at han ble husmann på plassen Sveet. Plassen ligger inntil farens plass. Christian og Bergitte fikk 3 barn, Tarald Peder, Karoline Serine og Berntine Karoline.

I 1877 fikk Christian noe tilleggsareal på Skjeftegrunn, "et ved Plassen Sveet beliggende jordstykke Elveenget kaldet". Festet er utstedt til "Christian Tharaldsen og Kone og Børn", og var altså et livstidssfeste.

Christian var på mange måter en tusenkunstner som laget sluker til engelske laksefiskere og syskrin til husmødrene. Han var en meget flink finsnekker, med lirekasser eller positiver som spesialitet. Nå var han ikke alene om denne virksomheten i familien. Christian laget innmaten og mye av dekoren, broren Tørris laget selve kassene. Selve melodiene var det Jacob Sakariassen Schjefte i Steinkjer som satte inn. Første positivet ble laget i 1866 av gran, senere ble det tatt i bruk nøttetre. Alt i alt skal disse karene ha laget omkring 400 positiv.

Christian var messingstøper, et yrke han hadde fra sin far som også var gjørtler. Nedenfor er et bilde av formene som ble brukt for å støype messingdelene i et positiv. Delene ble også brukt i de andre instrumentmakernes positiver, da kjøpt som deler fra smia til Christian.

Ved amtutstillinga i Steinkjer 1891 ble Christian tildelt 2. premie "for smukt og nøyagtigt Listarbeide, Snedkerarbeide og Messingarbeide paa et Positiv m.m.".

Det står også å lese i beretningene om utstillerne i det 9nde alminnelige norske Landbrugermøte i Trondhjem i 1887 at "Christian Tharaldsen Stenkjær, fikk 3die plass, Broncemedalje for Et Positivspil" noe som de senere positivene som ble laget er merket med. Det som er verdt å merke seg er at prisen på "1 mindre Positivspil" er angitt til 240.00 kroner. Kanskje var prisen på et "litjspæll" den gangen 240 kroner. Med inflasjonsberegning vil dette være omtrent 20.000 kr i dagens verdi.

Christian var en kjent mann på Steinkjer, ikke bare som en av stifterne av Steinkjer Arbeidersamfund hvor han var aktiv i hele sitt virke, men også i andre lag og foreninger. I Innherredsposten fra 1888 kan vi lese at han er valgt inn som styrelsesmedlem i Steinkjer Skytterlag som han også var medstifter av. I 1892 leser vi at han er innvalgt i Tilsynsutvalget for Midjo Skolekrets. Dette vitner om en aktiv og samfunnsengasjert mann. Som medlem i Steinkjers Arbeidersamfund foreslår han for General-forsamlingen søndag den 27. desember i 1885 at Arbeidersamfundet skal ta initiativet til å få i stand en Industriutstilling i Steinkjer for Nordre Trondheims Amt.

I 1904 ble Christian ansatt som oppsynsmann under fløytinga i Ogna, med pålegg om "at holde nøye udkik saa han kan anmelde mulige rapserier av tømmer elder ved"

Christian Tharaldsen var en meget flink skytter, og ivrig medlem i Steinkjer Skytterlag gjennom et par generasjoner. Ikke minst var han en ivrig og dyktig jeger og fisker. Det er vel neppe noen som har tatt så mange lakser i Ogna og Byaelva som han. Byaelva var ofte besøkt av engelske sportsfiskere, men det var først i begynnelsen av 1890-åra at de ble ledet opp til fiskevallene i Ogna. Helt opp til Brantseggfossen og Fossemfossen som ligger med noen hundre meters mellomrom ved gården Fossem. Ogna var kanskje ikke fullt så verdifull fiskeelv som Byaelva sett fra en sportsfiskers synsvinkel. Den var mer variabel i vannføringen. Det var helst tidlig i sesongen at Ogna hadde sin glanstid som fiskeelv. Laksen gikk opp i Ogna en uke eller to tidligere enn Byaelva, og dette ga den fordel at det forlenget sesongen tilsvarende for engelskmennene.

Christian Tharaldsen var Ognas kjentmann, og han var allerede en gammel mann da han kom i forbindelse med Kaptein Molyneux som arrangerte fisket for engelskmennene. I begynnelsen da Tharaldsen var med på fisketurene i Ogna, underviste han om Ognas spesielle egenskaper, om hvordan vannstanden i de forskjellige høler helst burde være, og om elvas andre særegenheter.

Det gikk ikke mange år før Tharaldsen ble for gammel til å være med på disse fisketurene. Den siste turen han ble med på ble en liten tragedie for både Tharaldsen og Kapteinen som ledet turen. Da de fisket i Bruemshøla på denne turen huket de en laks på 6-8 kilo, og da Tharaldsen skulle kleppe laksen, kleppet han feil og hektet kleppen over fortommen så denne røk og laksen gikk tapt. Da gikk Kapteinens bråsinne over streken, han grep spaserstokken som han alltid hadde hengende ved beltet og slo Tharaldsen over ryggen med stokken. Men han angret seg med det samme, og han slengte fra seg fiskestanga på svaberget og forsvant inn i skogen. "Det va no gæli det denne, men han skoill no itj ha sli læl" sa Tharaldsen til Carl Lian som var med på denne fisketuren som 13 åring. "Du må gå å sjå kor det hi vorti tå'm" sa Tharaldsen videre til gutten. Da gutten fant Kapteinen satt han på en trestubbe og jamret seg over å ha oppført seg som et svin ovenfor en gammel mann. Etter å ha sittet og beklaget seg en god stund gikk han tilbake til Tharaldsen og ba ham tynt om forlatelse. Dette ble Tharaldsens siste fisketur med Kapteinen, men de gjenopprettet vennskapet og opprettholdt forbindelsen i mange år. I tiden etterpå holdt Tharaldsen Kapteinen underrettet om vannstanden og fiskemulighetene i Ogna. Tharaldsen fikk erstatning for tort og svie for denne affæren.

Christian Tharaldsen fisket mye i Ogna, og han fikk den største sjøaure som er tatt i Ogna. Vekten på auren var 7.5 kilo tatt i Ferghøla. Siste laksen tok han i Ogna sommeren 1921 noe som var hans 72. sesong i elva.

Elveenget er idag det jordstykke som ligger langs vegen og Ogna fra Ogndalsvegen og ned forbi Steinkjerhallen. Hele dette området var en del av dyrkamarka på Ner-Skjefte og omfatter Steinkjer videregående skole og de fleste eiendommene som ifølge dagens kart har gnr 189. Hvor det var plassert det jordstykke som den gang ble benevnt "ved Plassen Sveet, Elveenget kaldet" som Christian forpaktet er usikkert. Det kan ha vært deler av dagens Elveenget, men kanskje også en annen teig som den gang hette Elveenget siden det i papirene er angitt å ligge ved Sveet.

SVEET, br. nr. 9, tidligere husmannsplassen med samme navn på Skjeftegrunn, ble fraskilt gården i 1910 og solgt til daværende husmann som var Christian Tharaldsen. Bruket har et areal på ca. 15 mål.

Etter at bruket ble skylddelt fra gården ble Christian eier og han levde der til han døde høsten 1922, 83 år gammel. Bygningene til plassen hvor Sveet lå, har idag adresse Taraldsentrøvegen 3 og 5. Den eneste gjenstående bygningen fra Sveet er den svartmalte låven i dagens Taraldsentrøvegen 5.

Plassen Sveet, slik den så ut da Christian Tharaldsen bodde der, bilde fra foreningen Gamle Steinkjer.

Eiendommen med bygningene i dag er ikke så stor som de 15 mål som Sveet var oppgitt å være. Daværende eiendom Sveet besto av Taraldsentrøvegen 3 og 5 samt jordet bakenfor innrammet av Taraldsentrøvegen.

Les mindre

Jacob Sakariasen Schjefte født 20. september 1841, sønn av Sakarias og Anne Margrete var skomaker av yrke. Han var ble mest kjent som positivmaker. Jacob Schjefte "slo inn" slåttene i positiver som de andre laget, blant annet Ola Fjeldhaug i Egge og Christian Tharaldsen fra Midjo. Jacob ble gift med Olava Margrete Johannesdatter Frøsethplass født 28. juli 1842, de fikk datteren Marianna den 16. juni i 1864, og i 1865 losjerer de hos Teodor Welde i Søndre gate 140 Steinkjer. Denne gata i Steinkjer heter i dag Svein Jarls gate.

I 1854 flyttet Teodor Welde til Steinkjer og drev snekkeri i noen år, hvorefter han begynte å handle". Kanskje fikk Jacob mulighet til å lære seg snekkeryrket i tillegg til sitt eget yrke som skomaker de årene han bodde hos Teodor Welde som drev snekkeri.

Datteren Marianna ble gift med maler Ole H. Ramstad i Steinkjer, og det var deres barn Oskar Ramstad som Schjefte laget et minipositiv til. Dette positivet står nå på Ringve Museum.

Jacob Skjefte var en ivrig skytter i Ogndal Skyttarlag, og deltok på Amtskytterstemnet i 1907 hvor han fikk 8. premie med 20pts med premie på 7 kr. Han var aktiv så sent som i 1930 hvor han vant pokalskytinga med 151 pts. Jacob var også medlem i Sparbu Hornmusikklag enda i 1934, selv om han da begynte å bli en gammel mann.

Fra 1875 og utover bor Jacob Skjefte med kona Olava og barna Mariana, Ragna Antonina, Sigurd, Hanna, Laura Matilde, Johanna Margrethe og Oskar Adolf i Øvre Elvegade 194, Leilighet 1. Dette er oppgitt i folketellingene fra 1875 til 1900.

Den 07.09.1910 står det skrevet i "Indtrøndelagen" om at Jacob Skjefte ettergives skatt på grunn av sykdom. "Anl. Andragende fra Jakob Skjefte om eftergivelse av skat, vedtages enstemmig: Den Jacob Skjefte for aaret 1910 ilignede skat til Steinkjer kommune, kr 11.09 eftergives paa grund av Skatyderens sygdom og arbeidsudygtighet".

Øvre Elvegate var en av byens eldste gater, den fikk sin form og lengde i 1850/60 årene bestemt av Rismelen ved elva og ferdselsvegen til Ogndalen. Den førte fra Torget, der Steinkjergården enda lå, og oppover langs elva med stuer og gårder mellom elva og gata. Det var en knekk over mot nordøst ved Lilletorvet, så i litt krok og bøy opp til Ogndalsvegen. Lilletorvet kan vel i dag stedfestes til hjørnet av Skolegata og Elvegata.

Øvre Elvegate nr 194 er idag en del av "Påssåbyen" og huset lå omtrent der Eirik Jarls gate 21 er idag.

Les mindre

Theodor Nilsen Bentzen var født den 12. september 1843 av foreldrene Niels Peter Bentzen og Ingeborg Marie Tølløvdtr på Vang (Vangen) som var en Tranaplass. Niels Peter Bentzen var jekstskipper og ble etterhvert Strandsitter i Steinkjer. Niels og Ingeborg hadde 6 barn, Paul Oleaus (1841), Teodor (1843), Johan Kristian (1845), Ludvig Andreas (1848), David Andreas (1851) Og Niels Petter (1854)

Ingeborg Marie sine foreldre Tølløv og Maren Andrea bodde på Tranaplassen Aunet under øvre Trana. Etter at Maren Andrea ble enke, satt hun med plassen noen år. Denne plassen ble da tatt over av broren Paul Olaus.

Theodor ble gift med Ingeborg Johannesdtr Kjørås født 17. desember 1842. De fikk 5 barn, Karoline Josefine (1867), Nette Pauline (1869), Tølløv Andreas (1872), Tora Jakobine (1876) og Dortea Oline (1882).

Theodor averterte i Innherredsposten at han tok imot positiv til reparasjon. Han både bygde fioliner og kunne spille på dem, og var notekyndig nok til å kunne slå inn melodier på positivrullene. I folketellingen 1865 var han oppført som instrumentmaker, og det er grunn til å tro at han allerede på dette tidspunktet hadde en kobling til både Fosnæs og Tharaldsen som bygde positiver.

Folketellinga 3.12.1900 lister opp Theodor Bentzen som boende på gnr 54 og bnr 1. De fleste Tranaplassene under folketellinga var listet opp under hovedgården uten nærmere beskrivelse. Det som er kjent er at Theodor bodde i Tranabakken, sannsynligvis med status som husmann. Det er ikke så mange Tranaplasser som passer beskrivelsen.

Vangen er den mest sannsynlige med tanke på plassering i Tranabakken. Siden foreldrene var husmenn der, så er det sannsynlig at han tok over plassen etter dem.

Plassen Vangen lå inntil teglverket på Trana, hvor det er ny bebyggelse etter at Steinkjersannan ble nedlagt. Plasseringen var i området nord for Teglverket innover mot byen, omtrent der Jula har parkeringsplass i dag.

Les mindre

Tørris Severin Taraldsen født 1848 er sønn av Tarald Olsen på plassen Smistad. Han vokste opp på plassen sammen med sin bror Christian Tharaldsen. Den tidligere husmannsplassen kaldt Smistad (eller også "Taraldplassen") er plassen først til høyre etter avkjørsel opp til dagens Fergeland. Tørris er siste kjente husmann på plassen.

I 1873 har Tørris denne annonsen i Innherreds-Posten: "Symaskiner modtages til Raparation av T. Tharaldsen Midjoplads". I 1878 fikk han herredstyrets tillatelse til å selge Bayerøl under Bataljonsamlingen på Sannan, mot en avgift på 8 kroner.

Tørris var gift med Karoline Knudsdatter Skillegrindbakken født 1847 og han overtok plassen etter sin far. Tørris var instrumentmaker og gjørtler og han dør allerede i 1891, 43 år gammel. Etter at Tørris dør blir familien borte fra Fagereng, men i 1900 finnes Karoline og Marie som losjerende i Bakkestredet 120. Steinkjer.

Jeg har hatt samtaler med Alf Efskin, som er sønn av Tørris og Karolines datter Olga Wilhelmine født 1888. Alf husker sin morfar, og forteller at "Christian laget selve instrumentet, med rullene, mens Tørris laget kassene". Dette forstår jeg som at Tørris lager trekassene som instrumentene lagres i, selv om bygdeboka også oppgir Tørris som instrumentmaker. Alf Efskin kunne også fortelle med et lurt smil at Christian var mer "PR-kåt" enn sin bror Tørris.

Plassen til Tørris ble selveierbruk i 1905 med navnet Fagereng, og br. Nr. 2 (I dag Fergeland 19).

Les mindre

Ola Kristiansen Fjeldhaug født 16. september 1829 på Fjeldhaugen, en husmannsplass under By gård, arbeidet i teglverket om sommeren, og på gården og skogen om vinteren. I ledige stunder stod han gjerne i snekkerverkstedet. Han laget møbler og han bygde fioliner. I samarbeid med Jacob Schjefte gjorde han også positiver. Ola var snekkeren, Schjefte satte melodiene.

Ole Kristiansen Fjeldhaug er oppgitt som husmann på By, under Egge på Steinkjær under folketelling 1910 for Egge herred. Bostedsnummer er 39, under gårdsnummer 2 med bruksnummer 1. Han oppgis å bo sammen med datteren Rikke O. Fjeldhaug født 29. september 1868. på husmannsplassen Fjeldhaugen litt opp i bakken på Byaenget. Det er grunn til å anta at Rikke flyttet fra plassen da faren døde etter folketellingen i 1910. Plassen ble da sannsynligvis ledig.

Teigen Gnr195/bnr143 heter i dag Olaplassen, og ligger på Fjellhaugen. Det er grunn til å anta at dette er den opprinnelige husmannsplassen som ble kalt "Fjellhaugen".

På naboplassen Byborg ble Hilmar Johannesen Hjelde husmann og endret sitt navn til Fjellhaug samtidig. Det navnet er opphav til alle som heter Fjellhaug på Steinkjer i dag. Det er ikke funnet noen bevarte bilder etter Olaplassen, kun bilder av naboplassen Byborg.

Les mindre

Ole Henrik ble født i 1857, og etter at han ble konfirmert gikk han i arbeid hos Petter Foslie, så flyttet han i en periode til gården Ramstad i Abelsvær. Han likte gården og naturen der så godt at han tok navnet Ramstad. Ole reiste etter noen år tilbake til Steinkjer for å eksere, og da dette var uteksperimentert begynte han hos positivmaker hos Jacob Schjefte hvor han slo stifter i rullene med mer.

Ramstad var hos Schjefte i 2 år. Så grep han igjen malerkosten og begynte hos maler Holemo. Hans verksted var i Snevegården på Nordsia.

Da han var ansatt hos Jacob Schjefte og slo stifter i positivrullene, hadde Schjefte en datter. For at stiftene skulle komme på den rette plass, måtte hun sitte og tralle slåttene. Så lenge satt hun og trallet, at han slo feil så han fikk en stift rett i hjertekulen. Da de gikk til kirka i øsende regnvær, og skulle bli viet av presten Frost den 18. oktober 1883, var de gjennomblaute da de kom fram, men de var tørre og glade innvendig. De hadde i ekteskapet 5 barn, 3 gutter og 2 jenter.

Les mindre

Det er usikkert om det refereres til det lille orgelet som Finn-Torkild bar med seg i fjellet. Eller om det er det andre instrumentet som Finn-Torkil også er oppgitt å ha i det som er skrevet om Finn-Torkil.

Finn-Torkild (Torkild Jonassen) var en musikalsk mann, og hadde to bærbare orgler. Det ene var et veldig lite bærbart orgel, som man åpnet for å kunne ha på knærne når man satt. Da var det et klaviatur på den ene siden og en pumpebelg som kunne opereres med foten på den andre. Dette orgelet ble bygget av Matias Klæbo.

Mathias Klæbo ble født 24. januar 1820, kona Johanna Mariane Klæbo født er den 13. februar 1840.

Matias Klæbo gikk i lære hos Ole Skjerve på Nordsia, hvor han hadde snekkerverksted. Dette var O. H. Hjeldes gård før siste brann. Matias fortsatte bedriften etter Skjerve, og laget orgler i årene 1863-87. Kona Mariane forteller at Matias drev verkstedet og hun stelte med ku, gris og gikk i huset.

Les mindre

Nils Lorntsen Opdahl født 20.7.1829, var husmann på Tenaasen var gift med Helene Margrete Olsdatter født 14.9.1835 og de hadde datteren Karen Nilsdatter.

Nils var født på Oppdal Store, og tok navnet derfra. De bodde først på Steinkjer til Nils sluttet som sersjant. Han var en begavet mann med god innsikt som helst ville gå etter sitt "eige hau". Det likte ikke offiserene, og da ville heller ikke Nils ha noe med dem å gjøre. Han fikk så et jordstykke av farsgården, men husbonden, broren Anfind var like "egen" som Nils, og det gikk ikke lenge før han dro til svogeren i Melgården og tinga om å få bli husmann under han.

Etter at han hadde viet sin tid til å lage positiv, ble han opptatt med å lage en maskin som gikk av seg selv. Den fikk han aldri ferdig selv om han ble en gammel mann. Nils døde på aldersheimen den 21.11.1922. Tenaasen har bostedsnummer 38, med bruksnummer 58 under Solberg Sogn. Teinåsen var en husmannsplass under Melgården. Plassen lå øst for Kvennbekken ved den gamle bygdeveien. Det er ingen spor etter denne husmannsplassen i dag. Nils og Helena er oppgitt å være de to siste som bodde der.

Les mindre