Når en Jekt ble sjøsatt, var det absolutt nødvendig å spille musikk fra et Steinkjerpositiv, "ellers kunde ting til sjøs gå galt". Tradisjonen var at det skulle holdes tre fester før en Jekt kunne sjøsettes. Positiv ble ofte brukt som musikk på disse festene, men instrumentet var også en del av det å skape en god atmosfære på jomfruturen. Jektskipperne hadde ofte med seg flere positiv for salg, Mens ett ble spilt på kaiene under lasting og lossing av båtene. På den måten ble positivene distribuert opp langs norskekysten. Det ville også bli spilt for dans på kaiene da båtene kom hjem etter en tur.

Jektfarten.

Årsaken til det relativt store antallet Steinkjerpositiver som er gjort i Steinkjer, skyldes en annen norsk tradisjon, båtbygging, og da spesielt bygging av Jekter. Trondheimsfjorden er også kjent for sin store produksjon av Jekter, en produksjon som oppsto på grunn av transportbehov av varer opp og ned norskekysten.

Verftseier Ovesen - Steinkjer. Photo: Foto: Henriksen. © Egge historielag 2011/Lars Lilleby Macedo.

Musikk fra et Steinkjerpositiv var med som underholdning på turen, og musikken ble spilt på kaiene når båtene kom til havn. Det ble også ofte spilt for dans på kaiene da båtene kom hjem etter en tur, som en liten tilleggsinntekt.

Instrumentene reiste dermed automatisk opp og ned langs norskekysten, og ende opp ganske langt fra Steinkjer.

Jekta var det fremste transportmidlet mellom bygdene og byen på 1600, 1700 og 1800-tallet. Innherredsjekta hadde et råseil (firkantseil, skværseil) som på de gamle vikingeskipene. Dette skilte den fra Jaktene som hadde både stagseil, mesan og toppgaffelseil.

Jektas seilføring var den viktigste del av fartøyets karakter og utseende. Råseilet var opptil 12 meter bredt og 15 meter høyt. Den mest alminnelige størrelsen på jektene i Innherred først i 1800-årene var 400-500 tønner, altså mellom 20 og 30 kommerselester. Men det fantes også storjekter med 100 lester og 30 meters kjøllengde. Mot storjekttidas slutt i 1890-årene var det fartøyer på mellom 800 og 1000 tønner som var mest etterspurt i fraktmarkedet mellom Bergen og Vardø.

Jektene var ikke skapt til skarpseiling, og det var vanskelig å krysse med en jekt. Fikk jektene imidlertid lense unna i god bør, kunne farten bli stor og få kunne kappseile med dem. Dette skyldes at skrogbunnen førte til at jekta kunne "plane" på sjøen i medvind. Opptil 16 knops fart var mulig, og turen Bergen-Vadsø kunne gjøres på en uke, Agdenes-Lofoten på 2-3 dager.

Grunnlaget for jektfarten var de gode vekstvilkårene som fantes på Innherred, det var god produksjon i primærnæringa, noe som lå godt til rette for salg av produkter både fra landbruket og skogen. Jektene fra Steinkjer kunne frakte korn- og brødvarer, kjøtt og meieriprodukter fra landbruket til kjøpere i Trondheim og til folk i Nord-Norge. De folk som hadde sin næring fra sesongfisket nordafor var også ei viktig kjøpergruppe.

En del av jektfarten fra Steinkjer har blitt kalt trekanthandel. Det er nok særlig for tiden etter 1860, da sildefisket langs kysten i nord slo til for alvor at man kan finne et slikt mønster i denne farten. Innherredsjektene ble brukt i Lofoten og andre steder nordafor, som mellomlagre for sild og fisk som ble saltet ned om bord mens fisket pågikk. Men når skipperne her skulle nordover på slike oppdrag, lastet de opp båtene med landbruks- og meieriprodukt som de kunne selge nordafor.

Møbler, Steinkjerpositiver, trelast, ja til og med ferdighus kunne de også ha med nordover. På sørtur var jekta altså lastet med fisk, som kunne bli levert på Møre (til klippfiskproduksjon), eller fisk og sild som ble levert i Trondheim, eller i Bergen. Den siste linjen i trekanten var så forbruksvarene som jektene fraktet med fra Trondheim (og andre steder) hjem til Steinkjer. Hvor varene kunne selges i de nye butikkene som hadde kommet i småbyen. Steinkjer hadde fra 1857 fått status som ladested. Det var i denne tiden en utbredt produksjon av Steinkjerpositiv i Steinkjer, som på grunn av jektfarten fant kjøpere over hele Norge.

Jektbygginga.

Jektbygging i Bogen. Foto: Egge historielag.

En bestemt, litt skarp lyd var å høre i Steinkjer hele sommeren 1879, det handlet om klinking av jekter, lyden av klinkhamrene som fikk naglene på plass i det som skulle bli nye fartøy nådde langt. Denne sommeren ble det bygd to jekter samtidig om lag på det stedet i byen hvor rådhuset står i dag. Trolig var det aktivitet med både bygging og reparasjon av jekter andre steder i nærområdet også, på Nordsileiret, i Eggebogen og i Steinvika. I 1879 nådde jektfarten et topp-punkt.

Kan Steinkjer forsvares som selve jektbyen? Ja, det er nok mulig å forsvare en slik påstand, og det kanskje til og med om vi ser på hele landet, og ikke tenker bare på Trøndelag. Det er nok nordlandsjektene som er mest kjent nasjonalt, så det er lett å tro det er i Nordland vi finner kjerneområdet for bruk av slike fartøy. Det er derfor litt overraskende når taloppgavene fra futer, fogder og amtmenn forteller noe annet: i 1880 var 20 storjekter hjemmehørende i Bodø, mens tallet for Steinkjer var 40!

Bodø er nevnt her bare for å poengtere at Steinkjer sin historie som jektby ikke er kjent nok. Og det var ikke bare tettstedet Steinkjer som hadde mange jekter, men også i bygdene rundt byen. Spesielt på vestsiden av fjorden sto jektbruket sterkt. Hvordan kan vi så forklare at vi fikk et blomstrende maritimt miljø midt i tykkeste jordbrukslandet Trøndelag? Hvorfor ble ”bygdenes by” også jektbyen?

Først litt om hvordan moderniseringen skapte behov for mer transport, ikke bare i Innherred, men mange steder i landet vårt. Liberaliseringen med nye bedrifter og byvekst gjorde som sagt at folk flyttet på seg mer enn før. Dette skapte større behov for varehandel, blant annet fordi bygdefolk som flyttet til byen måtte kjøpe inn mat, og andre ting som de tidligere hadde produsert selv.

Bygging og utbedring av kommunikasjonen til lands, var i gang midt på 1800-tallet. Men veiene var fortsatt bratte, svingete og krevende å ta seg fram på. Sjøen derimot, den gamle og tradisjonelle ferdselsåra var ferdig og mer klar til bruk. Som i andre sjønære deler av landet, hadde kunnskap om og bruk av sjø og båt, gått i arv i mange hundreår. Her i vårt distrikt var bruken av storbåt og jekt en naturlig del i en hverdag og et yrkesliv hvor landbruket ellers dominerte. Behovet for transport av gods som hadde stort volum og tyngde var til stede, og jektene var mye i bruk lenge før liberaliseringen i næringslivet virket inn.

Bruk av storbåter (jekter) var altså her i Innherred innarbeidet som ein naturlig del i det daglige arbeidet i et næringsliv der primærnæringene dominerte. Litt slik kan det ha vært andre steder også, men det står igjen et par forhold som trulig var litt særegne for Innherred. Og som kan forklare at bygdene innerst i Trondheimsfjorden fikk en slik posisjon i jektbygging og jektefart.

Materialer til bygging var lett tilgjengelig her og det var godt om skog i Trøndelag. Kanskje mer enn i mange andre sjønære distrikt. Dessuten var det mange plasser lett å få tømmeret ned til stranda, der bygginga av jektene skjedde.

Innherredsjekta Pauline

"Pauline" er et veteranskip hjemmehørende på Kjerknesvågen kai i Inderøy, Nord-Trøndelag. Eier er Stiftelsen Egge Museum. Pauline er en av svært få bevarte jekter fra 1800-tallet. Jekta Pauline ble flyttet fra sin tidligere hjemhavn i Steinkjer, til sin nåværende i Kjerknesvågen i 2008.

Jekta Pauline er opprinnelig bygd i 1860 som et klinkbygd fartøy, og hadde da navnet "Letnesjekta" etter gården der eierne bodde, på Letnes på Inderøy. Seinere fikk den navnet "Pauline" etter rederens kone. I 1897 ble den ombygd av jektebygger Nils Ovesen i Steinkjer, og den ble da kravellbygd. Fartsområdet var mellom Trondheim - Arkhangelsk og Bergen med trelast, handelsvarer og fisk.

I forbindelse med et havari i 1914 ble jektas råseilrigg skiftet ut med galeasrigg. Samtidig ble det installert en liten petroleumsmotor.

I 1915 ble «Pauline» kjøpt av Julius Sand, Eggebogen, og omdøpt til "Nævra". Fartøyet gikk nå i fart på Trondheimsfjorden og på Fosen med blant annet trelast, kalk og klippfisk. Omkring 1950 ble fartøyet solgt til Albert Garnvik i Trondheim.

I 1952 ble jekta sterkt ombygd på Hitra. Deretter gikk fartøyet i flistrafikk mellom Namsos, Innherred og Ranheim papirfabrikker. I 1972 ble "Nævra" solgt og gikk i ordinær kysttrafikk inntil 1978, da fartøyet ble lagt i opplag i Harstad.

I 1979 ble "Nævra" kjøpt av Steinkjer Museum. Restaurering tilbake til råseilrigget jekt ble påbegynt i 1980 og sluttført i 1986. Fartøyet eies av Stiftelsen Egge Museum, og i samarbeid med Nord-Trøndelag fylkeskommune ble fartøyet tilbakeført til slik det var etter ombyggingen i 1897.